Tempo
Malinois er en atletisk, rask og temperamentsfull hunderase beregnet for tjeneste og hundesport.
I Norge er de fremdeles ikke veldig vanlige, og det kan vel ha noe med hurtigheten å gjøre.
Det tar litt tid for Ola Dunk å være impulsiv, og noen er nok født et kvarter for sent til å ha malle.
Det er lett å få slurv og feillæring fordi en malle er så tent og interessert i det du gjør,
at den svelger alt rått og husker det. Og feil lært kan være godt lært. Det trengs ikke mye terping,
derfor er det lurt å få det rett til første gangen. Dette gjelder selvfølgelig alle raser:
Skal en kjøre Porche og liker gass, går det tilsvarende fort i grøfta om du ikke kan kjøre bil.
Planlegg og vær pinlig nøyaktig i innlæring av alle momenter, og vent med å gi gass
til hunden vet hvordan øvelsen ser ut. Mange kjører også på alt for mye motivasjon i innlæring,
så ting blir stress, kaos og rot. Og så begynner kjeftinga.
Vent til momentet sitter skikkelig, før du øker fart og forstyrrelser!
Gemytt
Mange er usikre på gemyttet til Belgere og maller. Det kan nok være gode grunner for det,
det har tidligere vært en del som har bitt når de har følt seg tilstrekkelig truet av fremmede.
Skarphet er et naturlig instinkt, men det medfører et stort ansvar å ha en skarp hund.
En må lære hele verden å lese hund, og det blir slitsomt. Jeg vet alt om det, dessverre.
Redde, skarpe og nervøse Belgere ser en heldigvis sjeldnere nå, og det skal jo også være
en diskvalifiserende feil i flg. standarden.
Mange oppdrettere avler malle for utstilling og familiehunder, men siden det blir mye drifter
å holde styr på for utstilling, har det etter hvert utviklet seg to leirer:
Pene hunder med utstillingsresultater i stamtavla og ikke så mye drifter, og ikke fullt så pene hunder
med stamtavla full av brukshunder, men med drifter nok til å kunne brukes som tjenestehunder.
Dette er ofte dominante hunder som ikke liker å bli pellet på nesa av fremmede, men det skal en jo heller ikke gjøre.
Å leve med malle
En kvikk hund som vokter og ikke er redd, kan bli for mye for mange.
Hører eieren da også til den nonchalante slurvete typen,--glem malle med en gang.
Det kan bli skummelt. Jeg er også generelt sett i tvil om aktive hunder passer til å være hjemme hele dagen
mens eierne er på jobb. På Tunge omplasserer vi over hundre hunder pr. år, og vi vet litt om det.
Understimulering kan føre til at hunden ødelegger, som ikke er det verste, men de kan lage seg jobber
som blir de reneste ”tvangshandlinger” som resultat av frustrasjon. Dette kan være vanskelig å få bort.
Ikke særlig moro hvis hunden begynner å løpe etter halen hver gang den ikke får det til…
I beste fall går hunden bare i taket når du kommer hjem, og blir stressa og ustyrlig når den endelig får jobbe.
Malle i hundegård kan ligne på rev i bur, og siden kamplysten er veldig stor kan det gå på tennene løs.
Men:
Er du et brukshundmenneske som liker å trene, ja da kan du bare gi deg ende over og nyte hver trening:
Min erfaring tilsier at med en malle får du en lojal, interessert, motivert og førbar hund,
som vil gjøre alt for deg og for å få jobbe. Har du ikke lyst til å trene, kan du trygt dra på trening allikevel:
Hunden vil motivere deg med sitt uslitelig gode humør, sin smarthet, kreativitet og fandenivoldske livslyst.
Etter 1,5t står hunden slukøret igjen på banen og sier: –Er vi ferdige nå, alt? Og er du like heldig som meg,
får du verdens mest muntre og kosete familiehund på kjøpet. En trenger ikke image som x-marinesoldat
med stålull under armene for å ha malle. En trenger bare litt greie på instinkter, kunne lese hund,
være aktiv selv og kjapp i avtrekkeren. Og det kan selv blondiner som meg, med rosa neglelakk.
Filosofi
Min mening om oppdragelse er: En tidlig, god grunnlydighet basert på lek og positiv forsterkning
som gradvis suppleres med krav når hunden begynner å kjekke seg.
Det er fint å være positiv, og en skal aldri slutte med det. Men man må ikke bli mer katolsk
enn paven (les:ulven) er selv: Lederskap og rangordning er og blir nøkkelen for trygghet,
tillit og tilpassning for en hund i vår menneskelige verden.
Fordi: En dominerende hund som utelukkende trenes med positiv forsterkning,
blir ofte offer for en rangordning der pølsa er øverst og resten er et frustrerende kaos.
Dette vet jeg godt etter 23 år som frivillig hundeombud og profesjonell ”hundepsykolog”.
Jeg liker ikke ordet, for det er menneskene det er noe i veien med: De mangler passende kunnskap.
Og ennå verre: De søker hjelp av hundefolk og får ikke hjelp, bare pølse.
Stakkars folk, og stakkars hunder.
Les mer her: